Depresjon

Innholdet på disse nettsidene redigeres fortløpende. Du er velkommen til å stille spørsmål per epost, også anonymt hvis det er å foretrekke, og dermed bidra til temaer som trenger å forklares bedre.

Det er en vanlig oppfattelse at depresjon og angst er veldig utbredt. Det er mye oppmerksomhet i medier om utilstrekkelig behandlingskapasitet, særlig for disse lidelsene, og det er diskusjoner om hva den rette behandlingen er.

Depresjon

I alminnelig tale griper flere betegnelser for depresjon inn over hverandre og har tilnærmelsesvis samme betydning. I klinisk sammenheng forsøker man å definere tilstanden depresjon med større og mindre hell. I daglig tale kan man være lei seg, bære sorg eller sørge over noe, være trist, deppa, nedtrykt, melankolsk – og man kan også i alminnelig tale være deprimert. Ordene er tilfeldige for mange av oss. Jeg velger å bruke to betegnelser, sorg og depresjon.

Sorg kan bli til depresjon

Sorg er et ord vi kjenner godt. Ordet peker på noe naturlig. Når vi bærer sorg eller sørger, er det fordi det har hendt noe sørgelig, noe som ikke er lett å komme over. Vi sørger når vi har mistet noen, eller noe, som vi har satt pris på. Noen mennesker har en spontan form for sorg, hvor de finner sammen med fortrolige venner eller familie, for å snakke og gråte. Det er en naturlig selvreparerende prosess. Personen endrer dermed aktivt seg selv og tilpasser seg den nye situasjonen.

Andre har vanskeligere med å akseptere det som har hendt og innleder ikke sorgarbeidet med å gråte, men benekter eller forhandler først med hendelsen som har utløst sorgen. Eller de diskuterer med omgivelsene. Noen skylder på seg selv eller legger skyld på andre. Dette kan være en del av sorgprosessen for disse menneskene. Det kan være en mening med å forhandle hvis man kan forandre situasjonen. Og det kan være mening med å forsøke å forhandle med det som ikke kan unngå for dermed å erfare det uunngåelige. Når situasjonen dog er uavvendelig, må forhandlingene imidlertid helst slutte og sorgens følelser komme frem. Omveien rundt forhandling kan således være en del av sorgprosessen. Den viktigste delen av sorgprosessen er likevel kontakt med andre mennesker, aktiv gråt og sinne, å dele med andre gode og vanskelige erindringer. Det er den naturlige grunnleggende måte å rense kropp og psyke på og gjøre seg parat til å møte livet på nytt.

Men hvis forhandlingene med virkeligheten fortsetter, eller hvis bebreidelsene av seg selv eller andre fortsetter i det uendelige, oppstår typisk depresjon hos den det gjelder, og eventuelt problemer i tillegg for de nærmeste.

Frigjørelse fra sorgen kommer ved det aktive uttrykk for de grunnleggende følelser med gråt, sinne og fellesskap. Tilstedeværelsen av andre mennesker er viktig, fordi vi som mennesker er sosiale vesener som behøver vitner til vårt liv. Når det gjelder de følelsesmessige uttrykk i form av gråt og sinne, består disse av en effektiv, rytmisk, kroppslig utløsning av muskelspenninger. Formodentlig kan hele kroppen i større og mindre grad være aktiv i denne prosessen. Men vi er mest oppmerksomme på det som skjer i magen, overkroppen og ansiktet især. Muskelspenningene avløses av avslapping, som gir rom for ettertenksomhet. Den energien som før ble brukt til å opprettholde spenningene kan deretter brukes til andre formål. Gråten og raseriet forandrer ikke den ytre situasjonen som har medført sorgen, men det oppstår en endring innad. Den gjennomgripende kroppslige utløsning endrer kroppen og det mentale apparatet. Det er en smertefull omstilling, men personen tilpasses med det den nye virkeligheten. Det er en god mekanisme. Mennesker som kan dette og gjennomlever sorgen slik og kommer forbi den, er sunne mennesker.

Mange mennesker har imidlertid vanskelig for å gråte eller for å romme sinne (og andre følelser). Det er alminnelig å forklare seg ut av det problem, ved å for eksempel hevde at man bare ikke er vant til det. Forklaringer som ”Det er lenge siden (…)” er alminnelige. Åpenbart har det stor betydning for en del mennesker å ikke bli sett av andre når man gråter, hvis det ikke er i en av de legaliserte situasjonene som er bredt anerkjent; for eksempel i kirken eller ved graven. Det er utmerket at det finnes slike kulturelle måter å bearbeide sorg og andre sterke følelser på. Det frie uttrykk for følelsene er nødvendig. Alternativet er at sorgens muskelspenninger låser seg fast. For noen oppstår muskelsmerte som konsekvens av manglende bearbeidning. Andre blir slappe og passive, vi kjenner for eksempel det alminnelige uttrykket «å være forsteinet av sorg». Noen låser seg fast i motstanden mot følelser og fellesskap og blir karaktermennesker, noe som skaper spesielle relasjoner til omgivelsene.

Når sorgen på en av disse måter blir mer eller mindre permanent eller kronisk, er betegnelsen depresjon mer korrekt enn sorg. Opprinnelig betyr depresjon nedtrykt eller presset ned. Det vil si at den som er deprimert er presset ned av omstendighetene. Naturlig sorg er da blitt til depresjon ved at sorgens følelser og sorgens naturlige aktiviteter, det vil si gråt, samtale, samvær og trøst ikke forekommer. Jeg ber leseren bemerke at jeg her forklarer forskjellen mellom sorg og depresjon som en kvalitativ og dynamisk forskjell. Den kvalitative forklaring er en annen forklaring enn den kvantitative som brukes i de psykiatriske diagnoselister hvor man setter opp en målestokk og for eksempel definerer depresjon ut fra hvor lenge pasienten har vært depressiv. Den dynamiske forklaringen setter tingene annerledes opp, som et spill mellom krefter. Fordelen ved kvalitative og dynamiske forklaringer er at de gir mulighet for å øve innflytelse på tilstanden gjennom valg og beslutning.

Den depressive kan som nevnt være kroppslig passiv. Det vil si at vedkommende er uten aktivitet. Han eller hun forholder seg i ro. Det er ikke noe indre initiativ til å gjøre noen ting og ansiktet mangler mimikk. Tilbake i vitenskapens historie har man brukt begrepet endogen depresjon som betegnelse for passiv depresjon. Ordet endogen skulle peke på at reaksjonen kom innenfra eller var medfødt. Man vil se at ideen om medfødthet, arvelighet og genetikk ofte innføres når det er vanskelig å gi andre forklaringer. Nå om dagen tenker man at slik endogen depresjon er tvilsom.

Jeg mener det er riktig og logisk, om enn også besværlig, å oppfatte den depressives passivitet som en forsvarsmekanisme mot en utfordrende virkelighet. En forsvarsmekanisme er en metode som den enkelte kan ta i bruk for å unngå vanskelighetene ved å oppleve sine egne naturlige følelser i relasjon til virkeligheten. Se siden om forsvarsmekanismer for mer utdypende forklaring på dette.

Å gjøre seg passiv (tilsynelatende endogen) er da en forsvarsmekanisme mot å la sorgens følelser komme inn over seg, og ha venner og familie som vitner til smerten. Det indre argument er: Bedre å være passiv enn å stille opp med slike følelser. Best å holde seg vekk fra mennesker enn å bli sett med denne smerte. Bedre å trekke seg tilbake enn å være i en vanskelig verden.

En annen forsvarsmekanisme mot sorg kan være det motsatte av passivitet, for eksempel stor aktivitet. Der er imidlertid mange slike typer av forsvar. Dynamikken er den samme: At personen velger et mønster for handling, eller et uttrykk som skubber det oppriktige uttrykket vekk.

Terapi – når det dreier seg om alminnelig sorg, som er i ferd med å bli til depresjon

Den måten å forklare sorg og depresjon på som jeg legger frem, gir mulighet til å forstå hva vi skal stille opp med når vi utsettes for et uavvendelig tap for ikke å ende som depressiv. Når vi har mistet noe som betyr noe for oss, da er det nødvendig at følelsene kommer ut med gråt og sinne, slik at kroppen blir renset. Dette virker best i et trygt, forstående og romslig samvær med andre. Problemet med å få følelsene ut, er dog ofte at problemer med selvverd og selvfølelse hindrer uttrykket. Der er ofte i den forbindelse forestillinger om andre menneskers synspunkter med i bildet, og problemer med status i familien og i samfunnet spiller inn. Det ville vært ideelt om venner og familie alltid kunne være hjelpere, men det er ofte problemer med akkurat det, fordi venner og familie har deres individuelle varianter av situasjonen å forholde seg til. Eller den sørgendes relasjoner til de nærmeste kan være utrygg og fiendtlig. Samfunnets ritualer (kirken) i forbindelse med store tap, kan dog som nevnt, være aksepterte rammer om felles bearbeidning.

Psykoterapi i forhold til sorg består i å gjennomarbeide situasjonen, sette ord på alt som er mistet, og eventuelt gå inn i fiksjonen med å snakke til den døde og si det som tidligere ikke ble sagt for eksempel. Slik fiksjon er virksom på det følelsesmessige nivå, jevnfør at noen mennesker oppsøker gravstedet for den som er død og fører samtaler. Terapien gjør bruk av slike mekanismer blant annet, og gjennomarbeider sorgens temaer. Terapeuten er utenfor den private krets og kan hjelpe uten annen dagsorden.

Depresjon som følge av selvbebreidelser – neurotisk depresjon

Depresjon som følge av tydelige tap og ulykker er lett å forstå. Nesten alle mennesker erkjenner at noen voldsomme enkelthendelser medfører sorg og helst bearbeiding. Det er imidlertid en annen type sorg som oftere viser seg som fastlåst depresjon. Det er den type som skyldes at personen selv påfører seg en rekke umerkelige tap ved sin livsførsel og senere også knytter diffus selvbebreidelse til det. Man kan si at det i de tilfeller utfolder seg en ulykke med indre psykiske tap.

Tapet av selvfølelse ved selvbebreidelser på grunn av selvpåførte begrensninger i å leve et godt liv, er i realiteten en svært utbredt og ødeleggende psykologisk mekanisme.

Denne type depresjon etterfølger ikke samme slags taps- og ulykkesdrama som er forklart ovenfor, men den er særdeles utbredt og virksom. Slike langsomme selvpåførte traumer oppstår ved en rekke av nesten umerkelige, mer eller mindre tydelige, men viktige beslutninger som angår måten å leve og fungere på sammen med andre. Samlet medfører dette en utilstrekkelig og utilfredsstillende tilværelse. I stedet for en ytre dramatisk ulykke er det en indre vedvarende og umerkelig katastrofe. På tross av forskjellen i dramatikk er mekanismen den samme: Personen mister noe veldig viktig.

Eksempel: Det kan være slik at en ufrivillig barnløs kvinne igjennom mange år, på nytt og på nytt skyver fra seg å lufte sine følelser og tanker i forbindelse med barnløsheten. Det medfører en indre dialog hos henne selv. Eventuelt kan hun kritisere seg selv og ha overveielser om hun kunne ha gjort det ene eller det andre annerledes. Eller hun kan tenke at hun ikke lever opp til en standard, om hun så ikke kunne ha gjort noen ting annerledes. Dermed lider selvfølelsen skade uansett hvor reelt grunnlaget er. Når slikt skjer over lang tid, i mange forskjellige situasjoner og i forhold til mange mennesker, da er det samlede tap av selvfølelse markant. Slike tap er ofte mer ødeleggende enn de tap som oppstår etter alvorlige enkelthendelser.

Når det ulykkelige tap er et indre tap, virker det vanskeligere å gjøre noe med det. En ytre hendelse er konkret og man kan peke på en årsak. Det er ikke så lett, når ulykken består av en vane med indre bebreidelser over reelle, eller innbilte, uheldige valg.

Terapi – i forhold til neurotisk depresjon

Hjelpen i disse tilfeller består i at klient og terapeut sammen oppklarer hva de ennå pågående uheldige beslutninger består av, hva selvbebreidelsene er, og også gjennomskuer konsekvensene. Dette må klargjøres i detalj, for at vedkommende kan ta stilling til om han eller hun ønsker å fortsette på samme måte. Og hvis ikke, om han eller hun med hjelp fra psykologen vil lære å tåle den utfordringen det er å møte livet på en annen måte; med følelser og i ærlighet overfor seg selv og andre. De fleste som lider på den måte må ha støtte til å innarbeide nye vaner på de spesifikke områder.

Depresjon og angst

Sorg trenger ikke være angstfull. Den sørgende kan ha god nok selvfølelse til å gå inn i den aktive prosessen som avslutter sorgen; det vil si å gråte, sørge og være sammen med andre – uten angst. Når sorgen blir til depresjon er imidlertid angsten med. Depresjon er alltid angstfull. Angsten i depresjonen er rettet mot å leve ut de følelser som hører med til en konkret sorg, eller å gjøre de valg i livet som hører med til å endre de selvplagende depressive vaner. Tilstanden av angst og depresjon har oppnådd en diagnostisk betegnelse for seg selv i de psykiatriske diagnoselistene. Diagnoselistene gjør en dyd ut av kun å være deskriptive, og man forbigår dermed de kvalitative og dynamiske mekanismer som gjør tilstandene forståelige. Se ellers fanen om behandling av angst.

Triggermekanismer

Det kan være umerkelige utløsningsmekanismer for depressive reaksjoner som personen har vanskelig for å fange opp hos seg selv. Det kan oppleves som om tristhet bare oppstår på en blunk. Utløsende for stemningsskift kan imidlertid for eksempel være et særlig lys, en særlig stillhet på et bestemt tidspunkt på dagen, barnestemmer eller annet. Det er mening med dette, fordi påvirkningene har å gjøre med tidligere opplevelser som er glemt og eventuelt er helt ute av sammenheng med noe aktuelt. Det er som oftest nødvendig å komme i dialog med andre mennesker som lytter og gir innspill, for at disse triggermekanismene kan oppdages.

Selvtest - depresjon

Linken nedenfor fører til en hyppig anvendt selvtest for depresjon. Den brukes av mange leger og psykologer som ønsker et hurtig mål for depresjon hos en klient. Det kan være interessant å teste seg selv med denne, men vær oppmerksom på at testen anvender en begrenset vitenskapelig metodikk i den forstand at den utelukkende er kvantitativ og deskriptiv. Man teller helt enkelt hvor mange symptomer det er av den ene og den andre typen, men kommer ikke inn på psykisk interaktive forhold eller noe som kan brukes til å begrense depresjonen. Det skåres dog en grad av skyldfølelse eller selvbebreidelse. Det er da et dynamisk element, men det medfører ingen pekepinn om hva man skal stille opp.

Generell forsiktighet ved testing: En test er en systematisk rekke spørsmål. Kvaliteten av det samlede testresultat avhenger av om spørsmål og svar er gode. Ved all testing forenkler man noe som er komplisert. En test kan aldri vise virkeligheten, akkurat som et kart over et land aldri viser det riktige landskapet. Kartet er statisk, det er testresultatet også, men landskap og person er det ikke.

Testen kan være utgangspunkt for samtale, noe som er relevant.

Link: Hamilton Depresjonsskala

Spørsmål kan sendes til: jan@rimau.com