Fra 01.01.2020 tilbyder jeg ikke psykologiske tjenester.
Jeg har 12.06.2024 anmodet norsk Helsetilsynet om at fjerne mig fra registeret over autoriserede psykologer.

Følgende tekst er forfattet på norsk indtil jeg får anledning til at ændre dette.

Om forsvarsmekanismer
En forsvarsmekanisme er en vanebetinget måte å unngå egne vanskelige følelser, eller å unngå utfordringer fra omgivelsene. Eventuelt begge deler. Motivet er å begrense den angst som følger med egne følelser eller følger med innspill fra omgivelsene. Psykologiske forsvarsmekanismer er i den tankegang meningsfulle. Ulempen ved psykologisk forsvar er imidlertid at gleden og mulighetene ved livet kan begrenses.

Anna Freud definerte en rekke typeoppdelte forsvarsmekanismer som stadig utgjør grunnstammen i begrepet. Etter Anna Freud er dette faglig bearbeidet, redefinert og presisert. Begrepet er samtidig også nesten blitt et allemannseie. Det har da som regel en bred betydning, som å unngå den erkjennelse eller kontakt som er best for personen sett i bredere sammenheng, men som oppleves ubekvem. Begrepet forsvar har vist seg svært brukbart til å forstå psykologiske mekanismer.

Et eksempel: Å unngå glede og lyst.
Det kan dreie seg om en generell asketisk holdning til livet, hvor personen i ord og gjerning er mest opptatt av det som er vanskelig og ikke klarer å glede seg. Det kan foregå slik at vedkommende systematisk unngår å påskjønne personer i omgivelsene, for eksempel aldri kan gi ros. Og unngåelsen av glede kan bli slik at vedkommende benekter å være tiltrukket av andre mennesker, benekter kjærlighet. Den begrensede fordelen ved å unngå den likefremme ærlighet, er at fallhøyden blir mindre, det blir mindre å miste, hvis der fra begynnelsen gis avkall på lykke. I kjærlighetsrelasjoner unngås skuffelsen hvis det skulle vise seg at kjærligheten ikke gjengjeldes. Men lykken har da i alle tilfeller meget dårlige vilkår. Når man tenker over dette vil man innse at den drivende kraft i det forsvar som går ut på å unngå glede og lyst, paradoksalt nok er angsten for å miste glede og lyst.

Å unngå irritasjon
For å leve i et samfunn er det nødvendig å markere sine behov og ofte forhandle seg frem til kompromisser. For eksempel er det nødvendig å gi kolleger beskjed om irritasjonsmomenter på arbeidsplassen. Hvis ikke vil relasjonene bero på forestillinger og illusjoner, irritasjonene vil etter hvert bygge seg opp, og samspillet vil før eller siden kollapse. Angsten dreier seg om egne følelser og behov kan forenes med omgivelsenes. Angsten reduseres på kort sikt ved at personen holder seg tilbake, men på lengre sikt går det galt. Angst er en viktig del av dette.

Å unngå å vise sorg
Sorg er en naturlig og nødvendig følelsesmessig reaksjon når vi mister noe viktig. Helt banalt selvfølgelig, hvis våre eiendeler går tapt, men mer viktig er det når helsen skranter, eller når noen vi holder av blir syke eller dør. Mange unngår da naturlige sorgreaksjoner, det vil si at den grunnleggende indre reaksjon vil være umulig å bli kvitt, fordi det er en biologisk mekanisme. Men sorgens uttrykk kan forsøkes undertrykt, og kontakten med andre mennesker om det triste kan undertrykkes. Mennesket som gjør det, går imot sin biologiske natur. Angst er da atter en viktig del av mekanismen. Angsten er rettet mot å akseptere de indre, naturlige følelser i forhold til de menneskelige omgivelser som kan bli vitne til dem. Den begrensede fordel er at personen med større eller mindre hell har en tilsynelatende kontroll over sitt uttrykk. Vedkommende unngår å gråte eller lignende, og å tape ansikt og status. I det tilfellet er det i høy grad snakk om en indre kamp. Statusproblemet har riktignok noe med omgivelsene å gjøre, fordi det er fra andre at fornemmelsen av status opprinnelig er hentet. Men den opplevde status er etter hvert blitt til en indre oppfatning (selvverd) og forsvaret forsøker da å fastholde denne indre opplevelsen. Ulempene ved å forsvare seg mot sorg er ofte store, fordi følelsene med stor kraft krever deres rett. Resultatet kan være stort energiforbruk til forsvar og vesentlig begrensning av kvalitet i livet.

Projisering av ansvar
«Projisering» er et psykologisk ord for at legge noe over på en annen.
En type forsvar går ut på å oppleve egne følelser som om de kommer fra en annen, men uten å merke dem hos seg selv. Absurde eksempler er utøvelse av straffende seksualitet med projisering av lysten over på den som er offer. Et absurd eksempel er sex med tvang blant mannlige fengselsfanger, hvor utøveren (utøverne) naturligvis foretar handlingen mens offeret ikke kan gjøre motstand, samtidig med at offeret med den smertefulle akt dels straffes, dels får motivet på seg for å være homoseksuell. Det finnes også menn som voldtar kvinner og forsvarer det med at ”hun ville det selv”, og vi kjenner eksempler hvor en ektefelle utøver vold og samtidig mener at det er den andre som er aggressiv, eller at vedkommende også her ”ønsket det selv”. Vi forstår i disse tilfeller at naturlige følelser og ønsker om nærhet til andre først fordreies til et aggressivt uttrykk, siden den aggressive nærhet er lettere for disse mennesker å tåle enn den kjærlige intimitet. Deretter er det den andre som blir pålagt motivet for volden og seksualiteten. Utøveren får da den begrensede fordel ved å unngå de vanskelige følelser av kjærlig intimitet og unngår i det hele å ta ansvar for noe.

Parforhold
Tenk på parforhold hvor hver av partene bebreider den andre for feil, men ingen av de tar initiativ til noe positivt. Begge mener at den andre er krigersk og det krangler de da om. Den begrensede fordel for begge er å unngå å erkjenne sin egen aggressivitet som legges på den andre. Ulempen er at luften aldri blir renset, der er en vedvarende tilstand av kald krig, og energien hos begge låses fast i diverse kroppslige symptomer og psykologiske manøver.

Den sistnevnte atferd passer i noen tilfeller inn i den type forsvar som kalles projektiv identifikasjon, siden motiver, ønsker og behov tillegges den andre part på en slik måte, at den andre tar opp ballen og i større eller mindre grad utfyller den pålagte rolle. Dette ses for eksempel i vedvarende voldelige ekteskap.

I andre tilfeller utfyller ikke motparten noen pålagt eller projisert rolle, men den som projiserer sine følelser på den andre opplever dem der og ikke hos seg selv. Det kan være det som skjer hos voldtektsmenn.

Ulemper ved forsvar
Jeg forklarer disse mekanismer slik at ulempene blir tydelige. I den alminnelige, dagligdagse bruken av begrepet forsvar, er det sjelden at man er oppmerksom på at forsvar medfører voldsom begrensning av livets muligheter. Det er alvorlig at det foregår så umerkelig. På helt kort sikt oppleves det som en lettelse å slippe å uttrykke følelser og behov. I det lange løp, har det meget stor betydning, for eksempel at den som er glad for et annet menneske ikke klarer å gi uttrykk for det, eller at en sorg ikke kommer til uttrykk og blir kronisk i form av depresjon. Se ellers fanen om depresjon. Vi kan best forstå hvor alvorlig det er, ved å holde fast i at vi som mennesker er født med ønsket om et godt liv og evne til å få det. Ingen små barn kommer til verden med vaner om å fornekte seg selv. Mekanismene er altså noe som læres.

Det er uheldig når vi ikke klarer å finne naturlige uttrykk for våre følelser. Det er imidlertid alene uttrykket og kontakten med andre som ødelegges med forsvaret, mens følelsene – eller energien om man vil – fortsatt finnes. Det oppstår da andre måter hvor energien kommer ut. Det kan sammenlignes med en trykkoker hvor sikkerhetsventilen fungerer dårlig. Det vil da gå mer eller mindre galt. I den menneskelige kropp vil den følelsesmessige energi vise seg som kroppslige symptomer eller atferds symptomer, eksempelvis magesmerter, hodepine, tics, forglemmelser, aggressivitet som ikke passer med situasjonen, eller selvskading og forskjellige andre former for destruktivitet. Prinsippet er at de følelser som ikke får lov til å bli uttrykt på adekvat måte finner en annen form.

De sunne ønsker og følelser har to mulige skjebner:

1) Følelsen kan forsvinne ved å bli levd ut på en grei måte og tatt imot av omgivelsene. Energien blir så endret til en etterfølgende følelse eller et ønske. Eventuelt går det helt umerkelig. Livet går videre.

2) Følelsen kan fordreies gjennom forsvarsmekanismer. Det medfører begrenset livsglede.

For noen mennesker er forsvarsmekanismene så effektive at de blokkerer personens opplevelse av ulempene. I mange tilfeller er det da omgivelsene som lider, mens personen selv hevder å ikke ha det vanskelig. Disse mennesker opplever ikke begrensningene hos seg selv som fremmedelementer. De opplever deres begrensninger som naturlige og ønsker seg ikke noe annet. Å gi terapeutisk hjelp under slike forhold er derfor en større oppgave enn ellers, fordi ulempene må erkjennes før personen er motivert for endring.

Andre kan ha en mer eller mindre klar oppfattelse av at deres tilværelse ikke svarer til de naturlige følelser. Og til de grunnleggende medfødte evner og muligheter i livet. Selvrefleksjonen er da heldigvis større, men opplevelsen av lidelse er også større. Nøkkelen til selvforståelse er at kjenne presset fra de naturlige følelser, at merke at noe er galt.

Juni 2024