Sakkyndig – Barnevernssloven

Jeg har for tiden ikke kapasitet til å påbegynne nye utredninger.

Psykologer og andre faggrupper kan ta på seg oppgaver for retten, for barnevernet, for fylkesnemnda og for private oppdragsgivere angående utredning av barns omsorgsforhold og behov.

Her beskrives den delen av den sakkyndige virksomhet som reguleres etter Barnevernloven (sist revidert 24.11.2011). Loven kan kjøpes som hefte i en bokhandel og er på 77 sider.

Sakkyndig er den vedtatte betegnelse for en person som tar på seg oppgaver med utredning av barns omsorgsforhold. Den barnefaglig kyndige har gjennomgått en utdanning som gir vedkommende generell kompetanse, noe som danner grunnlag for engasjement i de enkelte saker. Begrepet sakkyndig er innarbeidet.

Saker etter barnevernloven innledes ofte med at et barnevern engasjerer en fagkyndig utdannet person. Det settes deretter opp et mandat til vedkommende og det gis en generell tidsfrist til arbeidet. Rammen er 3 måneder etter barnevernloven, i spesielle tilfeller 6 måneder. Barnevernet har rett og plikt til å gjennomføre undersøkelsen og retten utstrekkes til den oppnevnte sakkyndige. Sakkyndig skal være habil i saken. Han/hun er ikke i denne forbindelse terapeut, men skal belyse saken ifølge mandatet. Den sakkyndige skal arbeide ut fra hensynet til barnets beste. Det er i den forbindelse viktig å få frem barnets synspunkt. Det skal for eksempel være mulighet for at den sakkyndige kan snakke med barnet i enerom. Barnets synspunkter tillegges vekt i forhold til hva barnet sier og i forhold til alderen. Sakkyndig snakker også med de relevante voksne i barnets miljø, foreldre og eventuelle andre omsorgsgivere, pedagoger eller lærere. Undersøkelsen skal likevel være minst mulig inngripende, og informasjon om forholdene som undersøkes skal begrenses i utbredelse. Den sakkyndiges arbeid skal medføre en skriftlig rapport. Innen rapporten legges til grunn for beslutning skal den legges frem for Barnesakkyndig kommisjon, som har mulighet for å gi kommentar, anbefale utdypning av konklusjonene eller avvise rapporten som utilstrekkelig.

Barnevernloven som helhet er relevant for arbeidet med å vurdere barnet/barnas behov og familiers omsorgsevne. Loven prioriterer generelt barnevernets innsats for å gi støtte og hjelp på en slik måte at inngrep begrenses og familiers integritet så langt det er mulig ikke trues. Det er grunnprinsippet.

Når inngrep viser seg nødvendig kommer Barnevernslovens § 4-12 ofte til å stå sentralt for beslutning.

§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,

b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,

c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller

d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.

Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 7.

Se hele barnevernloven her:

http://www.lovdata.no/all/tl-19920717-100-004.html#4-12

Se: Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker (…) her:

http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Barnevern/Q-1158%20B%20Veiledende%20retningslinjer%20for%20sakkyndig%20arbeid%20i%20barnevernssaker.pdf